Redaksjonen i Heftet Ringerike har en årlig studietur. Denne gangen ble den lagt til øya Tjørn, som ligger mellom Uddevalla og Gøteborg. Øya er som en sørlandsby med sin beliggenhet ved havet, hvor antall beboere mangedobler seg om sommeren. Heldigvis var det mer normale tilstander da vi var der.

Bakgrunnen for turen var en artikkel jeg leste i Aftenposten om Margrete Huitfeldt. Hun var en adelig norsk enke som skrev et testament som gjør at minnet om henne fortsatt lever i Sverige.

Margrete ble født i Øvre Eiker i 1608. Hun giftet seg med adelsmannen Thomas Dyre, og etter bryllupet flyttet de til Sundsby gård i Bohuslän, som på den tiden var norsk. Gården hadde hun arvet av sin mormor. De fikk tre barn. Bare Ivar vokste opp, men han døde 19 år gammel. Ektemannen Thomas døde ung, Margrete ble boende på gården som enke. Hun kjøpte opp flere gårder, blant annet Åby sätteri. I 1664 opprettet hun et testamente der hun gir Sundsby og Åby til det kongelige gymnasium i Gøteborg. Da hun døde eide hun 620 gårder. Margrete, hennes mann og barn er begravd i Valla kyrka på Tjørn.

Men før vi kom så langt som til Tjørn hadde vi lagt inn noen stopp. Det første var Roald Amundsens hjem Uranienborg i Svartskog. Det var hjemmet hans fra 1908 til 1928, og er vakkert beliggende ved Oslofjorden. Huset åpnet som museum i 1935, og ble fredet i 2018.

Vi var der på onsdag, siste åpningsdagen var søndagen før, men vi hadde avtalt å få en omvisning. Bygningen og samlingen er i en kritisk tilstand grunnet aldring, råte og strukturelle skader. Alle husene på eiendommen skal renoveres. Staten eier eiendommen, Museene i Akershus (MIA) forvalter eiendommen, og har fått innvilget 38 millioner kroner til arbeidet. Målet er å være ferdig til 2028, 100 år etter Amundsens siste avreise fra Uranienborg. Vår dyktige guide ga oss mye informasjon vi ikke visste om Amundsen fra før. Både huset og inventar er slik det var da Amundsen forlot huset i 1928.

Huset og deler av samlingen er for øvrig i 3D og mulig å se på nettsiden til MIA.

En fargerik tapet og en flott servant. Legg merke til stativet med skjortesnipper.

Ved skrivebordet hadde han selskap med en pingvin og også en selunge.

Bilder var kopiert over på glasset i dører og glasstak.

Vår dyktige guide spurte først om vi regnet med at vi ville klare å kjenne lukten fra medisinkassa Amundsen hadde med på tur. Det luktet intenst, så jeg gikk til et annet rom. Han viste oss lista over hvilke medisiner som skulle brukes til forskjellige sykdommer.

Et stort kart over Sydpolen hang på en vegg på kontoret.

Mange tusen takstein skal tas ned og legges på plass igjen.

Mat må vi ha når vi er på tur, og derfor var lunsj bestilt på Soli Brug ved Greåker. Galleriet har åpent hele året og er fordelt i syv hus. Her er rammeverksted, utstillinger og restaurant. Soli er privat eid av medlemmene i familien Dørje.

Dette er også kunst, samtidskunst. Mannen til venstre er ikke en del av kunsten.

Selvportrett selges til halv pris.

Noen har latt seg friste til å kjøpe bildet til 140 000 kroner.

Noe av kunsten er litt mer forståelig.

Dette bildet er min og naturens kunst.

Soli Brug er opprinnelig et historisk sagbruk og ble etablert ved Åsgårdselva mellom 1570 og 1611. I 1774 ble anlegget ødelagt av en stor flom, men ble bygget opp igjen som et moderne storbruk med dammer og vannrenner. I perioden 1860-1880 ble bruket modernisert med 22 rammesager og var i perioder Nord-Europas største sagbruk med rundt 600 arbeidere. I 1925 ble industriell drift nedlagt. I 1975 overtok familien Dørje-Berg eiendommen og startet en omfattende restaurering av de åtte gjenværende bygningene og ruinene. I 1978 åpnet Soli Brug opp som en arena for kunst og har årlige store kunstutstillinger.

Vi hadde avtalt omvisning med en fra den lokale historieforeningen. Dessverre var det litt vanskelig å høre hva han sa, men vi fikk med oss med det meste. Hans omvisning gjaldt sagbruket som hadde vært der.

En av broene vi kjørte over på E6

Vår neste etappe var på 20 mil, med Hotell Nordevik i Skärhamn på Tjørn som mål. Med Kristoffer som sjåfør gikk milene trygt unna. Tjørn ligger på ei øy mellom Uddevalla og Gøteborg, cirka 35 mil å kjøre fra Hønefoss. Tjørn er som mange sørlandsbyer, når sommersesongen er over har flere restauranter begrensede åpningstider. Vi hadde bestilt bord på Salt & Sill, sju kilometer fra hotellet. Langt å gå, ingen hadde lyst til å kjøre bil, og ingen drosjer i nærheten. Men hotelleieren hadde løsningen. Han og sønnen kjørte oss til restauranten! Og det var bare å ringe når vi skulle hjem, så hentet de oss. Uten ekstra kostnader. Det må kalles meget god service, og den var like god de to dagene vi bodde der.

Restaurant Salt & Sill ligger på ei øy sammen med hotellet.

Ingen grunn til å klage på noe av det vi ble servert av hyggelige og flinke servitører.

Mens noen gjester bestilte sild, var det andre som bestilte skalldyrfat.

Hele Hotell Nordevik var innredet med ting og tang fra årstall vi trives i. Vi slappet av litt sammen etter middagen, før vi gikk på rommene. Det ble tidlig kveld.

Jeg hilste på denne dama som satt der hver gang jeg gikk i trappa.

Rommene var enkle, men greie nok for vårt opphold. Hotell Nordevik har kun 14 rom, alle forskjellig innredet. Frokosten var veldig bra, annen mat ble ikke servert på hotellet. Som nevnt før fikk vi veldig god service, så hotellet kan anbefales. Men du får ta det for det det er, enkelt og hyggelig.

Som vanlig våknet jeg tidlig og var ute på en morgentur før frokost.

Hanne hadde avtalt med Lene Aldrin Jansson fra Tjørn Hembygdsforening at hun skulle guide oss i mange timer. Der var vi heldig med guide, hun var meget kunnskapsrik, dyktig og hyggelig. Det var fint at vi alle kunne sitte i samme bil, da var det lett å høre hva hun fortalte.

Dagens tur startet i Rönnäng, en perle av en liten «sørlandsby».

En sommer er over.

Valla kirke er nevnt i historien så tidlig som i 1320, men er antagelig bygd før. Det Huitfeldtska gravkor ble bygget i 1663-1664 for Margrete Huitfeldt og hennes familie.

Valla kirke er vakker.

Inne i kirken var en stor stein stilt opp etter veggen. Den hadde ligget på gulvet og blitt tråkket på, men flyttet på for ikke å bli ødelagt.

Prekestolen var fra Margretes tid.

Gravkoret er vanligvis ikke åpent, men Lene hadde ordnet så vi fikk komme ned og se. Det er fem kister her, den minste (bakerst) er til sønnen til Margrete. Hanble bare noen uker gammel.

På veien videre fant vi en døse. En døsen er en steinaldergrav. Døser er de eldste megalittgravene i Norden og vanligvis datert til bondesteinalderen, cirka 3000-4000 f.Kr.

Men vi måtte videre, nå til Tjørn Hembygdsforening.

Vel framme ble vi ønsket velkommen av lederen av den lokalhistoriske foreningen. Den ble dannet i 1939 og de holder til på gården Bräcke, midt på Tjørn. Den jobber med å bevare og formidle Tjørns kulturarv. Blant annet bygninger, gjenstander, tekstiler, bilder, folketradisjoner og faste fornminner.

Vi mimret med glede tilbake til landhandleren, gamle barnevogner og annet gammelt.

Hus og gamle skilt blir tatt vare på.

Svenske bunader

Hjembygdsforeningen har også arvet klær og eiendommer etter en kjent svensk klesdesigner. Hun hadde ingen arvinger og testamenterte bort verdier. Foreningen har solgt huset de arvet, og har penger til å sette i stand eiendommer de eier. De har også bygd et stort forsamlingshus med plass til 200 personer.

Vi kjenner det er tid for lunsj igjen. Nå har vi kommet til Sundsby Säteri, gården som Margrete eide, og vi finner oss noe godt å spise på Margretes Skafferi.

Så er vi klar for en omvisning med Lene. Hun sier at kommunen kjøpte stedet i 2004. Mange mente det var en stor utgift som de ikke kunne tjene inn igjen, og at det ikke ville komme så mange besøkende. Men Lene sa at det var cirka 180 000 besøkende der i året.

Hun viste oss en «grotta» som hun kalte det, en idyllisk lund med trær som har stått der i mange hundre år.

Det var mange gamle epletrær, urter og en stor karpedam her.

Snart var vår tur med Lene over, og det var tid for et besøk på kjøpesenteret. Der var det Systembolag. Det ble ikke store handelen, men alle la sitt innkjøp i samme vogn, og da så det mye ut.

Billig i Sverige? Fisk er ikke så billig der heller.

Denne kvelden hadde vi bestilt bord på en liten restaurant på brygga ved Nordiska Akvarellmuseet. Der var det ikke så mange bord, men nok til at vi fikk plass. Vi satt nesten inne på kjøkkenet, og kunne følge med kokken da han lagde diverse spagettiretter til oss. Det smakte godt.

Godt gjort å klare å skrive menyen så tett mellom bokstavene, men vanskelig å lese.

På vår siste dag skulle vi besøke Nordiska Akvarellmuseet, men det åpnet ikke før klokka 11. Derfor kjørte vi ut til Pilane skulpturlandskap først.

En av utstillerne der var Tony Cragg, også kjent for sine kunstverk på Kistefos.

Sommerfugl

Kunst med lyd

Dreamsleeper. Tony Cragg

Manipulation

Sauer på beite. Per M. Haakenstad

Det som fanget størst oppmerksomhet hos meg var dette 14 meter høye ansiktet, Anna av Jaume Plensa.

This is paragraph text. Click it or hit the Manage Text button to change the font, color, size, format, and more. To set up site-wide paragraph and title styles, go to Site Theme.

Fargerik og høythengende kunst

Det var også mange blomster og vekster blant kunsten.

I nærheten er det også et helleristningsfelt.

Det første bildet som møtte meg i utstillingen på Nordiska Akvarellmuseum var nesten nok til å få meg til å snu. Men så ble det litt mer forståelig kunst jo lenger inn i lokale jeg kom.

Lars Lerins akvareller.

Frøydis ser på info om kunstnerne mens Morten ser på naturens kunst.

Nå var vi klar for noen mil på hjemtur, litt på småveier, men det meste på E6. Litt nord for Strømstad er det et felt med dommerringer, der stoppet vi. Dommerringen er 36-38 meter i diameter og består av 10 store steiner i ring. Ringen tolkes i dag som forhistorisk gravanlegg, ikke domstol. Gravene dateres til 400-600 e.Kr.

Dagen er ikke over før vi har fått i oss mer mat, nå på Café Sjøstjernen i koselige Drøbak. Heldigvis er tunnelen oppe så vi kan kjøre den til Drammen og videre hjem.

Nok en interessant og lærerik studietur er gjennomført for redaksjonen i Heftet Ringerike.