Mogopen (mofiffelen) blomstrer. Men hvor finner jeg den?

Mogop har bladrosett ved grunnen og oppdelte blad med brede fliker. Både stengel og blad er lodne, og blomstene er hvite inni og fiolette og behårede på utsiden. Planten blomstrer i april–juni og den strekker seg etter blomstring. Toppen får da en samling av små nøttefrukter som minner om en «barberkost», hver med en fin, silkeglinsende hårpensel i enden. Dette skyldes at den hårete griffelen vokser ut til en lang pensel, som gjør den effektiv for spredning med vinden.

Arten er utbredt i Europa og trives på tørre plasser med skrint jordsmonn (sandholdig eller kalkjord), som furumoer og fjellheier. I Norge er planten utbredt fra Modum og nord til Sunndal og Tynset. 

Mogop er på Artsdatabankens rødliste for arter ført opp som trua. Bakgrunnen er en forventet reduksjon i populasjonsstørrelse som følge av klimaendringer og opphørt beitedrift.

Det ble mange bilder av den vakre blomsten. Det var ikke sol da jeg var der, og derfor åpnet den seg ikke så mye som når det er sol og varme.

På min vandring fant jeg også tysbast.

Jeg søker mer info i Wikipedia igjen. Der står det at Tysbast (Daphne mezereum) er en svært giftig plante i tysbastfamilien. Tysbast er spesiell ved at den blomstrer på bar stamme eller grein før bladene kommer om våren. Senere kommer det det røde frukter på naken stamme eller grein, der blomstene har vært. Tysbast vokser oftest i skog og i skogkanter, men den kan også dukke opp på rasmark og myr. Man finner arten oftest på baserike steder på Østlandet.

De første symptomene man får etter å ha spist noe av de giftige plantedelene, er en sterkt brennende følelse og kløe i munnen. Så kommer økt spyttsekresjon og eventuell sikling. Sammen med dette får man vanskeligheter med å svelge. Nysing forekommer også. Senere kommer små pupiller, kvalme, svimmelhet og andre magesmerter, etterfulgt av blodig oppkast, andre mage- og tarmforstyrrelser, blodig og veldig tynn diaré, feber, spasmer, paralyse, takykardi, alvorlig nyresvikt og det kan ende med kollaps av sirkulasjonssystemet med døden til følge. Giftstoffene er også mutagene, så små inntak mange ganger kan være kreftfremkallende.

Kontakt med plantesaft kan gi sår, men det er også observert koldbrann i ekstreme tilfeller. Det er også observert innsnevring av luftveier, etter at man har hatt noe av planten i munnen. Cellegiftene irriterer slimhinnene, så disse hovner opp. Dette kan gi pusteproblemer, og kan være en meget farlig kombinasjon med tilstander som astma og kols. Det er barken og frukten som er giftigst.

Så finner du tysbast er det bare å se, men ikke røre.

Blåveis er det også store mengder av her. Og en inntørket nype. Mange fine steiner også i Hurumåsen.

Turen i Hurumåsen er over. Hvor skal jeg dra nå? Jeg har satt av dagen til å være ute i naturen på Ringerike.

Etter en matstopp på Esso´n i Sundvollen kjører jeg mot Åsa. Kommer til den nye parkeringen ved stien til Mørkgonga, og bestemmer meg for å gå opp der. Det første stykket går gjennom skogen.

Men så kommer jeg ut på en bilvei og må gå den ganske langt oppover. Kjedelig. Men det er bra utsikt da. Og mye stein.

Omsider kommer jeg inn på en sti igjen og kan svette meg videre oppover. Nå har jeg kommet til krysset der jeg kan velge å gå til høyre og via Migarskardet for å komme på toppen av Mørkgonga. En tur på 2,5 km i følge skiltet.

Jeg velger den «vanlige» stien som går opp gjennom Mørkgonga.

Stien er nå merket med et gult skilt med advarsel om å gå stien grunnet fare for at steiner kan løsne og rase nedover. Du går på eget ansvar.

Det er bratt og det blir varmt, akkurat slik det pleier når jeg denne turen. Jeg har gått i 50 minutter, og har jeg kommet dit det begynner å bli mer løs stein. Skimter toppen av Mørkgonga der oppe. Jeg ser på klokka, og finner ut at jeg har ikke tid til å gå helt opp i dag. Jeg skal jo ned igjen samme veien også herfra. Hadde jeg kommet helt opp, hadde jeg gått den vanlige stien om Migarskardet ned igjen.

Bra utsikt fra der jeg snur.

Det kjennes i låra etter hvert som jeg går nedover. Etter 15 minutter er jeg nede på bilveien igjen og trasker i vei – litt for langt.

Det er sol/skygge og det er vanskelig å se hvor stien går ned til parkeringen. Mens jeg går tenker jeg plutselig på at jeg hører lyden fra bekken nå bak meg, ikke foran som da jeg gikk opp. Så jeg snur, går noen meter opp igjen, og finner igjen stien ned til parkeringen.

Etter en halv time fra der jeg snudde, er jeg på plass igjen i bilen. Neste gang skal jeg gå helt opp Mørkgonga.