Høstens første elgjakt med kamera er unnagjort.

Det er tett skau, mye lauskau og det er hogstfelt her vi skal gå. Følger en traktorvei oppover, men det er mye kvist i den så vi må ut på siden for å ikke bråke for mye. Luna er over alle hauger allerede. Elling sjekker peileren for å se hvor hun er. Ganske snart hører vi bjeffing, hun har fått los på en elg. Vi står en stund og ser på peileren, Luna går litt fram og tilbake før hun setter av gårde mot Tjuvenborgen. Rett ved siden av oss er det en tre som er herpet av en elg som har kjekka seg litt.

Det er bratt her og det blir snart varmt. Vi letter på antrekket og slipper hjortelusflua til. Det klør i håret og vi plukker ut disse jævla insektene som er en plage for både dyr og mennesker, men mest dyra. -Jeg har sett elg med svære flater med insekter på seg, og masse av pelsen er borte, sier Elling. Det gjør at dyra kan fryse i hjel på vinteren når de mister så mye pels.

Setter oss ned for å se hva som skjer videre med losen til Luna. Elling blir enig med seg selv om at vi må komme oss gjennom den tette skauen her for å komme nærmere Luna. Vi smyger oss gjennom tett bjørkeskau og lyng, over blauthøl og hauger med kvist. Og jammen er det ikke ei markjordbær i solskråningen. Jeg snur meg rundt og ser utover, det er flotte høstfarger. Ute av den tette skauen, ser vi den mektige Tjuvenborgen til venstre for oss.

Nå drar Luna av sted i en annen retning, mot der Jonas og Steinar går med bikkje. Vi må ned til bilen, og kjøre lenger innover. Heldigvis har vi fin vei å gå på ned til bilen. Mot oss kan vi se Norefjell mellom trærne. Elling stopper stadig og sjekker hvor Luna og de andre bikkjene er. Jeg finner et gammelt tre som har vært bolig for mang en fugl.

Vi kjører et stykke videre før vi stopper og går opp på ei flate det er mulig elgen kan komme. Jeg ser mest på den fine utsikten mot Tjuvenborgen og Hestebrenna. Elling tar ut patronen i geværet, det kommer ingen elg.

Det viser seg at bikkja til Jonas overtar losen og Luna går nå på baksporet til der vi startet. Men der er jo ikke vi. Elling ser på peileren hvor hun er, og vi kjører i den retningen. -Nå er hun snart her, sier Elling, og plystrer og roper på Luna. Lenge før vi ser henne hører vi pusten, og plutselig kommer hun ut av skauen. Tunga henger langt ute og hun er våt i pelsen. Det er lov å være det etter noen kilometer i dette terrenget. Det er spor etter elgen som har krysset veien. Luna snuser litt på dem, men synes det er godt å komme inn i buret og slappe av litt.

Vi får ikke gjort noe mer her nå så vi kjører tilbake til gapahuken. Luna får seg et solid måltid mat og kan slappe av etterpå. Flere av de andre kommer etter hvert, bikkjene bjeffer og er klare til mer innsats. Men bikkja til Jonas er over alle hauger, det vil si retning Vidalen. -Hu har aldri lært seg å gå på baksporet, sier Jonas. Bikkjene er vanligvis utrolig flinke til å finne tilbake eieren ved å følge sporet de har gått tilbake.

Det er tid for lunsj for oss også. Olaf finner fram gassprimusen sin. Steikepanna settes på, to egg knekkes oppi og snart er et herremåltid klart. Omeletten legges på ei brødskive med ost og inntas med stor appetitt. Jan Erik fyrer opp i ovnen, han har pølser som skal steikes. Steiner og Jonas tenner opp bålet utafor gapahuken, de steiker pølser og annet over bålet. Jeg spiser mine brødskiver. Nå har vi det bra!

Nå kommer også noen av de mange gode historiene. Noen sanne og noen godt jugi. Vi ler godt og hygger oss. Men snart er planleggingen av neste jaktøkt i gang. De kikker bort på røyken fra bålet. Hvilken retning blåser det fra nå? Det er ikke godt å si, røyken går i alle retninger. Steinar tenner ei fyrstikk for å sjekke på flammen, det er nok fra sørvest det blåser. Da gjelder det å tenke hvilket terreng som passer best, og kanskje i et terreng de ikke har vært på en stund.

Terrenget vi skal i er høyere opp enn på formiddagsøkta. Elling og jeg skal kjøre innover og gå ved Kollsjøhaugen. Luna har fått hvilt, men halter litt på det ene forbeinet fortsatt.  Vi må gjennom et område med tett skog før vi kommer opp i høyden, og får fin utsikt. Jeg begynner å kjenne meg igjen, husker jeg gikk her sammen med Tormod for noen år siden. Her oppe ser vi mot Hestebrenna, Høgfjell, Urdevassfjell, Bukollen, Nautskardfjellet og utover Øvre Kollsjø. Det er fine farger på lyngen og lauvtrærne rundt oss. Masse mørke rød tyttebær, blåbæra begynner å bli litt blaut. Og en haug elgmøkk tyder på at elgen nylig har vært her. Mange gamle trær og røtter som har sin sjarme etter vær og vind i  mange tiår.

Det er mange store flater med flott, hvit mose her. Pen å se på, men livsfarlig å gå på. Den er våt og løsner lett, særlig er det farlig på kanten av en skrent. – I fjor hadde vi los på ei ku og en kalv, men begge skled på mose, falt utfor berget og slo seg i hjel, sier Elling. Luna tar seg noen runder, men snuser ikke opp noen elg. Bikkja til Olaf startet på en ås, nå har hun los på en annen ås lenger unna.

Bikkja til Olaf har hatt los ei god stund, og vi følger lyder over en lengre strekning. Jeg setter på telelinsa i et forsøk på å se etter bikkja, og kanskje en elg foran. Det eneste jeg ser er mange flotte høstmotiver. Elling sjekker peiler og radio for å vite hva som skjermen mens han nyter høstfargene.

Nei, det kommer nok ikke noe elg her heller. Vi begynner å gå. Jeg må stoppe av og til. klarer ikke å gå forbi uten å spise noe av blåbæra og tyttebæra. Kommer over ei stor tue med blå bær, ikke blåbær, den lyser mot meg.

Men jeg nyter også utsikten her, blant annet mot Høgfjell og Øvre Kollsjø.

Vi rusler nedover mot bilen. Må gjennom tett skau i bratt terreng. -En yndet sted for elgen å stå, sier Elling. Men vi ser ingen. Kanskje de ser oss og morer seg over at vi ikke har sett dem....

Luna blir borte, men kommer snart igjen. Elling klapper henne og gir ros for innsatsen. Så står hun plutselig med nesa i sky, hun lukter tydeligvis noe, og løper av gårde igjen.

Når vi endelig kommer oss ut av skogen møter vi fargerike myrer og en bekk.

Tilbake ved gapahuken er det oppsummering av dagens jakt. Mange forklaringer på at det gikk som det gjorde, og hadde vi gjort sånn og sånn så..... Gode grunner til at kara er klar for ny jakt om et par dager. Jeg håper også på en ny tur i det fine høstværet.