Fra dype daler til utsikt over Ringerike og Hole

Etter å ha krabbet rundt og flatet ut for å få de beste bildene, kom vi oss videre mot Geitstigen. Her er det et ulendt terreng, men nå som det er såpass tørt er det bedre å gå der. Enten det er vått eller tørt, ligger det nedblåste trær på kryss og tvers som hindere. Både Dag og jeg bruker solide støvler med høyt skaft (jaktstøvler), de er stødige og beskytter godt om det skulle komme en huggorm. Vi  klatrer opp i ei kløft og gikk tilbake i retning Nordsetra for å få utsikten utover. Vanskelig å orientere seg her i denne tette skauen, men vi fant fram til rett sted. Gyrihaugen langt der bak til høyre ser annerledes ut herfra enn fra f.eks. Steinsletta.

Nå fortsatte vi videre langs kanten mens vi også kom oss oppover mot platået ved Geitstigen. På vår vei fant vi både godt vedlikeholdte hytter og hytter som nesten sto for fall. Vi tenkte at uansett må det ha vært mye jobb å frakte materialer opp hit.

Da har det vært enklere for fuglen som har hatt reir her.

Etter å ha snirklet oss gjennom tett skog med mange trefall, kom vi opp til ei myr. Tre hytter ligger her og det er ganske idyllisk. Utsikten fra den ene hytta er særlig bra, herfra ser vi langt ut i Oslofjorden. Ja, danskebåten passerte i fjorden da vi sto og så utover. Sist jeg var her oppe holdt jeg på å trå i et fuglereir som lå på bakken med seks-sju egg i. På myra vi gikk på videre var det tett i tett med myrull, og en og annen multeblomst. Det var flust av ferske spor etter elg her også, noen små og noen store, så det var antagelig ei ku med en kalv. Men vi hørte ingen og vi så ingen.

Været på turen vår var strålende sol (dårlig fotovær), så det ble varmt å gå. Men når vi går sånn skauleis har vi alltid på lang bukse og noe langermet for å beskytte oss både mot kvister og udyr. Det er heldigvis ikke så mye hjortelus enda, den blir mer merkbar mot høsten. Vi nærmet oss hytta igjen og sultne var vi. Som vanlig ble det et måltid av den enkle sorten; varme lunsjkaker på brødskiver.

Det var bare et par dager igjen til sola snur, og vi tenkte at det måtte vi benytte oss av. Skal vi gå til Kongens utsikt og få med oss solnedgangen derfra? Nei, det endte med at vi kjørte til Dronningveien og satte oss på rampa ved Kronprinsens utsikt. Vi var litt tidlig ute for solnedgangen, og fant oss derfor en lun plass i den friske vinden mens vi ventet. Nede på E16 var det lange køer kunne vi se, det var asfaltering som var årsaken. Mens vi satt og ventet kom det folk fra flere nasjonaliteter for å se på utsikten. En våget seg utpå rampa med slippers på beina, men han skjønte fort at det ikke var særlig lurt. Det kunne endt med et brutalt krasj i Dronningveien.

De små skyene i solnedgangen minnet meg om små øyer i et hav mens sola går ned.

Da sola hadde gått ned var det fortsatt en sur vind så vi kjørte tilbake til hytta. Her ble vi sittende å mimre og prate til langt på natt.

Skulle vi stått opp til soloppgang, kunne vi like gjerne vært oppe resten av natta. I følge yr.no sto sola opp kl. 03.47, det gjorde altså ikke vi. Men vi kom oss etter hvert opp til en god frokost, og var klar for ny tur kl. 09.30. Første målet var Kneikaseter. Idyllisk beliggende, men ganske så sliten. Under veis kom vi over en stakkar som hadde fått en dårlig start på livet, men slik er det dessverre i dyreverdenen.

Det er idyllisk blomstrende på setervollen og på stien bort til ei nabohytta. Snart lå vi side om side på bakken ivrig fotograferende, det var mange fine motiver her.

Nå skulle vi videre mot Bureheim og vi benyttet oss av appen Hvor?, som Kartverket har utviklet, for å finne stien vi skulle gå. Men her var det mange stier, ingen særlig tydelig, så vi "følte" oss litt fram. Trærne sto tett, og vi kom oss ned i et dalsøkk. Her var det et traktorspor som vi regnet førte oss til et mer "sentralt" sted, og snart var vi nede på en mer markert sti. Her voks det tett med bregner i grønne friske farger og det var blomster i mange farger. 

Stien førte oss ut av den tette skauen og da så vi at vi var på bilveien til Sørsetra. Litt bortover veien retning Kleivstua fant vi dette skiltet.

Stien oppover mot Bureheim så nesten ut som den var i en jungel. Stien er både blå- og rødmerket, og trærne som lå mellom steinene var lagt der for å gjøre skiløypa flatere. Flere trær hadde lagt seg over stien.

Etter en snau kilometer, men mange høydemetere var vi gode og varme i trøya da vi kom til Bureheim. Fra yngre dager husker jeg  Burehiem og Signe Bure (1902-1994) som drev stedet. Fra Gudmund Bakkes bygdebok om Hole, bind V side 884, tillater jeg meg å hente litt info om Signe. "Hun begynte i hotellære i Oslo, og når hun var hjemme om somrene lå hun som budeie på Vakersetra på Krokskogen. I 1950 bygde Signe Bure ei stor hytte på tomta ved kongeveien. Den ble laftet opp på Kleiva, hvor det var sagbruk. De militære på Helgelandsmoen hjalp henne med å frakte tømmeret. Samme år åpnet hun for servering og overnatting på Bureheim. Med 16 senger fordelt på fire soverom i 2. etasje, stor spisesal/kafé med plass til 30 gjester og vedfyrt badstu med to dusjer i kjelleren, ble Bureheim snart et populært utfartssted for byfolk og andre i helger og ferier. Signe bodde alene på Bureheim hele året. Hun hadde ikke TV, bare radio. Hun fikk telefon i 1953, men strøm var det verre med. I 1987 fikk hun økonomisk støtte av Hole kommune og NVE til å installere et solcelleanlegg med 12 paneler og seks batterier.

På 60-tallet bygde hun et nytt hus, "Palasset", som hun leide ut til Oslo-folk. I begynnelse av 70-årene begynte hun å trappe ned, og i 1980 var det helt slutt."

Jeg husker at Signe alltid var brun i ansiktet, brukte alltid rød topplue og tørkle, noe som ble hennes varemerke. Videre i boka til Gudmund Bakke (som igjen har sitert Sverre Grimstad i Heftet Ringerike 1992)står det om Signe Bure: "Forsyninger av mat og utstyr var et problem. Det var litt av et syn å se Signe på vei opp Krokkleiva etter å ha handlet i bygda. I svær ulveskinnspels, med bredt bilde rundt livet, hvor det hang masse pakker. Dro på en slede med pargass, mens hun leste "Tørrfisken" (Ringerikes Blad). I rød topplue selvsagt. I 1957 tok hun førerkort og kjøpte en Willys jeep for 12 000 kroner. Den var overbygget med ei kasse foran, slik at den ikke skulle velte i den bratte Kleiva. "Gullfuglen" kalte hun jeepen, som på den tiden var "den eneste mannen i hennes liv".

 Ved ei hytte før Bureheim så vi ei hytte opp i et tre, og tenkte at det var hytta til noen unger. Men så så vi en wire som endte opp i et tre lenger bort, altså var det en privat zipline inne i skauen. Vi prøvde den ikke.

Ved Bureheim så vi tre-fire sauehoder som lå i grasset, men da vi nærmet oss nærmest spratt det opp sauer alle steder. Og de var ikke redde, neida de kom bort til oss og lurte nok på om vi ikke hadde litt snadder til dem. Dag tok nærbilde av den ene sauen. Ja, det var nesten som den sa "ta bilde av meg´a". Det var tydelig at lammene fortsatt er lam for plutselig "høgg" de seg på mora og ammet.

Da vi kom på Den gamle kongeveien som går videre til Lommedalen, vurderte vi å gå til venstre mot Kleivstua. Men på et skilt sto det Torgsetra 2 km, der hadde ingen av oss vært før. Så da gikk vi i den retningen. Vi hadde ikke tenkt å ha så lang tur så vi hadde ikke med niste, men Dag hadde med ei pakke Vestlandslefser. Og de smakte godt. Herfra var det utsikt mot hytta, jeg har aldri sett den slik før (den med grønt tak delvis bak noen trær), men etter det ble høgd der i fjor er det mulig nå.

Det var fint å gå videre mot Torgsetra selv om det var ganske bratt. Huset på Torgsetra ser heller ikke ut som det er i særlig mye bruk. Nær huset står det et kjempestort løvtre som sikkert er mer enn 100 år gammelt. Store greiner var knekt og det var delvis råttent, men hadde likevel klart seg mot vær og vind. Verre var det med flere grantrær med rotvelt. Litt unna huset var det en gammaldass i det grønne. Litt skuffende at det ikke var bilder av kongefamilien på veggene.

På stien tilbake til gamle kongevei passerte vi flere flotte hytter. Den ene så ganske ny ut, men dessverre var terrasse og uteområder godt besøkt av sauer som hadde "driti" alle steder.

Nå fulgte vi veien videre mot Kleivstua før vi tok lysløypa ned mot Nordsetertjernet, videre over skibrua og oppå til hytta. Der var det godt å strekke litt på beina etter en tur på 4 1/2 time i mye ulendt terreng. Sultne igjen, men med mange titalls bilder på kamera. Heldigvis hadde jeg kamera klart da den kom hakkespett på besøk.

Takk til Dag for to fine dager på hytta. Jeg håper du har blitt noe bedre kjent i "mitt rike" og at du lar deg friste av flere turer hit.