Jeg ser på værmeldingen et par dager fram at det skal bli fint vær. Kan jeg få være med på elgjakt?

Snart melder Vegard på radioen at Senja, bikkja hans, har fått los. Vi hører bjeffinga og begynner å gå i den retningen.

Jeg må ta noen bilder først, det er fin utsikt mot Norefjell med snø på toppene. Månen har ikke lagt seg enda heller.

Elling sjekker hvor bikkjene er.

Det er fint lys på myrene og skogen.

Det er grønt og fint mange steder. Fortsatt er det tyttebær som er spiselig.

En grensestein viser at vi er på rett jaktterreng. Dessuten kan vi se det på GPS-en.

Gunhild løper foran oss, og plutselig ser Elling på GPS-en at hun har fått los. Vi går i retning losen.

Vi hører hun bjeffer, men snart er hun tilbake hos oss igjen. Det var nok bare falsk alarm.

Det er mjukt å gå her, men det er også bløtt med mye vann i bakken. Vi fortsetter videre, nå mot Kjostjern.

Vi har bare hørte losen, men ikke sett noen elg. Ingen tvil om at det er elg i området.

For å komme oss til Kjostjern går vi tilbake til bilen og kjører. Som nevnt er det skogsdrift i området og vi må passere en hogstmaskin for å komme videre. Det ser ut til at sjåføren har tatt ei pause og sitter og sover. Elling tuter noen ganger, men det hjelper ikke. Til slutt er han klar for å gå ut i den gjørmete veien for å vekke sjåføren, men heldigvis våkner han, så Elling slipper.

Vi står ute på en liten odde, og hører Senja har stålos. Det vil si at bikkja og elgen står stille og at bikkja bjeffer på den hele tida. Elling finner fram kaffekoppen, mens Gunhild er på farten.

Jeg går litt rundt for å finne fotomotiver. Plutselig forsvinner høyre beinet ned i et hull i bakken. Det er dekket med gress, jeg ser det ikke. I gjørme og vann til over kneet står jeg med beinet nede i hullet, men er rask til å trekke det opp igjen. Heldigvis har jeg buksa stramt over støvelen, og blir ikke våt nede i den.

Gunhild synes det er godt å være i vannet, hun er ganske varm i pelsen.

Før vi går videre ser Elling at losen til Senja nærmer seg der Jan Erik står på post. Hva skjer nå? Elgfall ble det ikke, men vi får snart vite mer om det.

Det er tid for mat. Både bikkje og folk trekker mot rasteplassen.

Når vi kommer fram er Jan Erik godt i gang med å svi sitt ostesmørbrød. Vegard tørker både sokker og støvler ved bålet, han måtte gå ut i en bekk for å komme etter Senja. Jan Erik forteller om elgen som vi så ville gå nær han. Og det gjorde den, bare 100 meter unna, men langt nok til at det var uforsvarlig å skyte. Klokka er bare 12, det var tidlig frokost i dag, så nå smaker det godt med en matbit. Og vi må spise når det er tid til å spise.

Etter noen brødskiver er vi klare igjen. Nå skal jeg være med Vegard og se om vi kan komme så nære elgen at vi kan få noen bilder og video. Elg og bikkje er utenfor terrenget vi kan jakta i, derfor legger Vegard igjen børsa i bilen. Det er klarert med grunneier at vi kan gå inn i terrenget hans, det er ingen andre i nærheten som jakter.

Vi må gå så stille som vi kan. Vegard gir beskjed om at jeg kan gå når bikkja bjeffer, og stå stille når bikkja er stille. Jeg må nyte utsikten retning Sokna litt også.

Vegard ser på GPS-en at vi nærmer oss, vi hører også losen godt. Snart ser vi Senja, men hvor er elgen?

Det er et søkk mellom bikkja og oss, den må stå der. Vi sniker oss fremover, snart på alle fire. Jeg har kamera klart. Plutselig blir lyden av bikkja svakere og vi hører den går fra oss. Elgen har nok sett eller hørt også og går videre, med bikkja hakk i hæl. Vi følger også etter.

Vi går tilbake til bilen og kjører i retning der losen er nå. Det er varmt, Vegard letter på antrekket. Terrenget vi skal gjennom er ikke det letteste. Det har vært tynning og det ligger trær og tørre kvister alle steder, umulig å ikke trå på noen. Vegard ser på GPS-en at vi nærmer oss, vi hører også losen godt. Snart ser vi Senja, men hvor er elgen?

Den kom seg unna også denne gangen. En elg som står stille er nesten umulig å oppdage blant trærne. Den ser som regel oss før vi ser den. Men vi gir ikke opp enda, vi prøver en gang til.

Så stopper det igjen, Vegard kan se avstanden mellom oss og elgen på GPS-en. Nå er det myrete og bløtt, det surkler når vi går. Plutselig ser jeg en form som skiller seg ut fra de rette trærne, det er bakparten på elgen jeg ser. Nå vet vi hvor den er og kan se den. Da er det litt lettere å komme nærmere, tror vi.

Vegard tar frem kikkerten og ser elgen mellom noen trær. Han får tatt noen bilder med mobiltelefon. Jeg prøver å flytte meg en meter for å få bedre sikt til elgen. Den ser meg før jeg ser den, 130 meter unna, og lunter av sted. Det ble hverken bilder eller video på meg. Vi blir enige om at vi gidder ikke flere forsøk i dag. Hjortelusflua er skikkelig plagsom, selv om det har vært frostnetter. Ser du elgen? Den er til venstre for det store treet midt i bildet.

Vi går tilbake til bilen og møter de andre. Gunhild er fortsatt på farten også, så begge bikkjene er ute i terrenget. Det begynner å dra seg mot ettermiddag, Elling og Vegard vil prøve å fange inn bikkjene før det blir mørkt. Jeg takker for en fin dag i skauen i ukjent terreng, og kjører hjem. Etter en dag med åtte-ni kilometer gåing i tungt terreng tok senga meg tidlig den kvelden. Det blir sikkert flere fine høstdager og muligheter for å bli med på elgjakt.