Mattisplassen 3,4 km

Har ikke en bestemt plan om hva jeg skal gjøre når jeg kommer på hytta, men sjekker om det fortsatt er aktivitet i vepsebolet jeg så under uthuset sist. Det synes som de har roet ned for høsten, jeg hverken ser eller hører en veps. Men når jeg ser vinduskarmen på stuevinduet, husker jeg hva jeg har glemt å ta med. Hvitmaling for å utbedre skaden etter hesten som har gnagd på den nymalte vinduskarmen. En hest har gnagd på akkurat samme sted en gang før.

Jeg har noe søppel jeg skal bære ned til bilen, og tar selvsagt med kamera også. Det er fortsatt vindstille, og da kan det være flott ved Nordsetertjernet. Det er fargerike vanliljeblader langs kantene, blomstene er borte. Men motivene er der.

På vei tilbake til hytta og rundt den er det fine høstfarger, det er fortsatt mye blåbær å finne, og tyttebæra er røde og klar til plukking.

Rett som det er kommer det ei regnskur. Jeg hadde tenkt meg en tur opp til Nordsetra, men tar ikke sjansen på at det blir regnvær. Så da blir det innetid, med lesing og en enkel middag. Og en boks øl. Det er fem-seks grader ute på kvelden, jeg fyrer i kjøkkenovnen og varmen brer godt om seg. Kjenner jeg blir søvnig, og våkner av at det er stille i ovnen, den siste kubben har brent ut mens jeg har dubbet av. Egentlig er det sent nok til å legge seg, må bare ut en siste tur først. Og hva er det som møter meg der? Jo, akkurat det samme som sist jeg overnattet her - måneskinn. Ikke fra en fullmåne, men den gir da et lys. Har ikke tenkt på å ta med stativ, det må jeg huske neste gang. Men det går greit å støtte kamera på et rekkverk også.

Når jeg våkner neste morgen skjønner jeg at det er bare å komme seg ut av senga, nå vil det bli et fint morgenlys. Oppe ved hytta er det klart, nede ved Nordsetertjernet er det tåke. I Sørseterveien er det ferske spor etter elgku og kalv.

Jeg blir ikke lei av vannliljeblader, de finnes i mange farger og former.

Det har ikke blitt noen frokost enda, nå er det på tide å få i seg den. Flytrafikken mot Gardermoen er stor morrakvisten. Klarer nesten å få bilde av et fly akkurat da det passerer månen, er litt for seint ute. Sola begynner å varme nå og det ser ut som det koker av bakken.

Mens jeg spiser frokosten tenker jeg på hvor jeg skal gå i dag. Synes jeg begynner å bli godt kjent i området rundt hytta. Det kan være interessant å gå litt på ukjente stier. Men hvor skal jeg gå? Jeg tar fram kartet og orienterer meg der. Jo, det blir fra Bruløkka til Mattisplassen. Jeg kjører bil til Bruløkka, det er for ulendt terreng å komme seg dit til fots fra hytta når jeg skal gå såpass langt etterpå. Bruløkka ligger langs Den Bergenske Kongevei, mellom Bureheim og Frøshaugsetra. Langs denne veien har Statens Vegvesen satt opp informasjonsskilt som forteller om de forskjellige stedene. På skiltet her står det: Bruløkka har navnet sitt fra brua som lå i nede i bakken, brua skal ha vært nevnt allerede i 1745. Bruløkka har vært både seter og fast boplass. I 1820 bodde fattige Kristoffer, med tilnavnet Broherren, her. Det sies at han livnærte seg med vedhogst. Siden var det småbruk her, ett på øversida og ett på nedsida av veien. Den siste familien som bodde fast på Bruløkka var Pauline og Martin Brua og deres 13 barn. De bodde her til 1964. De 13 barna som vokste opp her gikk på skole på i Sundvollen og på Vik, og det betydde to-tre timers gange hver vei. I dag er Bruløkka feriested.

Mattisplassen 3,4 km står det på skiltet. Det er en uvant lyd under beina når jeg går. I flere måneder har det vært en hard, knasende lyd fordi det har vært så tørt. Nå er det en bløt lyd, det er vått og det er vann i stien flere steder. Men jeg er gått skodd og plasker ut i, det er en god lyd å høre. Langs stien er det et sted hvor det ser ut som det ligger en haug med orm, men det er bare greiner. Litt lenger bort ser jeg noe grass som ligner på en stor bustebart. Og så en liten advarsel: Nå er steiner og berg glatte igjen, så pass på når du går i skogen nå så du ikke sklir.

Som vanlig blir det mange stopp når jeg er på tur, det er så mange fine motiver. Blant disse er det mange svære, tørre trær.

Etter hvert nærmer jeg meg Øskjevallsetra, omtrent halvveis til Mattisplassen ser jeg på kartet. Jeg har ikke med et stort kart, men bruker appen HVOR. Der har jeg kart enten det er god eller dårlig nettkontakt på telefon.

På Øskjevallsetra er det rester etter gammel bebyggelse, på gamle bilder ser vi at det var sju bygninger her. Det har ikke vært fast bosetting her, men setra var en av de største på Krokskogen og var i bruk fram til 1955. Noen av husene her forfaller dessverre, mens andre er tatt mer vare på. Det ligger også en del hytter på vollen.

Ved en av hyttene finner jeg mengder med store, fine blåbær og tyttebær. Jeg begynner å spise blåbær, men tenker at jeg får heller spise mer når jeg går forbi på turen hjem. Tyttebær skal jeg ikke plukke, de har jeg nok av på glass hjemme.

Nei, jeg må videre. Ser nå at jeg er på vei ned fra det høyeste punktet på turen. Jeg må passe meg så jeg ikke glir på glatte steiner, skulle jeg svime av her er det ingen som finner meg på flere dager tror jeg. Plutselig hører jeg det knaker og braker i greiner, jeg hører at det er noe tungt som beveger seg, og ser så vidt snurten av en elg som forsvinner i skogen. Ja, det er et typisk elgterreng rundt meg. Tett skog, men også åpne flater etter hogst. Trær har velta over stien, må velge å gå over, under og rundt for å komme fram flere steder.

Det er ikke alle steder det er godt nok blåmerket, så jeg må sjekke på appen av og til. Jeg kommer til en bekk og ser en tydelig sti som gå over den og videre, og jeg velger å følge den.

Hjortelusflua har plaget meg under hele turen så langt. Når jeg kommer ut på ei åpen flate her, har jeg på følelsen at det kommer store svermer og angriper meg. Jeg klør alle steder i håret, de setter seg på øyenbryn og på klær. Må stoppe og plukke dem ut av håret før jeg går videre. Skjønner snart at jeg har kommet på en sti som ikke er så mye i bruk, rett som det er blir den borte for meg, men jeg finner tilbake. Og det går nedover, så da regner jeg med å komme ned på veien uansett. Utsikten her er fin, jeg ser husene på Mattisplassen. Inne i skogen finner jeg  fluesopp og noen andre kjempestore sopp.

Omsider kommer jeg ned på veien, som jeg i følge kartet skal følge ca en km langs Plassendammen. Her er det ganske idyllisk. Men ikke alt er idyll. Plutselig ser jeg en huggormunge ligger i veien. Det er noen rare blemmer på den og jeg skjønner ikke hva som var galt med en gang. Men så skjønner at den er overkjørt, antagelig av en syklist. Etter jeg har noen tatt noen bilder av den, lar jeg den slippe flere plager og avliver den.

Det er kjedelig å gå bilveier når jeg helst vil gå ute i terrenget. Heldigvis kommer jeg endelig til skiltet som viser stien tilbake til Bruløkka. Jeg går ikke de siste 800 metrene til Mattisplassen, har vært der en gang jeg syklet dit. Nå er det bare å  løsne på klærne, her er det bratt oppover. Igjen så er det dårlig blåmerket videre, og jeg går langt før jeg ser noen merker. Kunne vært en oppgave for noen å merket bedre langs denne stien.

Etter mye oppoverbakke kommer jeg til ei flate og en bekk, og tenker at har jeg vært før. Joda, det var her jeg tok feil sti da jeg gikk til Mattisplassen. Når jeg står her og ser er det umulig å se noe merking, eller skilting, som viser at jeg skulle gått den stien ned som jeg har gått opp. Trøsten er at det ble en fin rundtur. Jeg fortsetter stigningen opp til Øskjevallsetra. Nå blir det en ny stopp der for å spise mer blåbær, og plukker med i en pose så vi har til dessert i kveld. Jeg ser på klokka når jeg er tilbake ved Bruløkka, det har gått fire timer siden jeg startet. Det blir dårlig snittfart pr kilometer, men målet mitt med turer er ikke å gå raskest mulig, men å se og oppleve mest mulig under veis. Jeg håper du også har hatt en fin tur.